Sjølaksefiskets historie

 

 

 

 

 

Gjennom generasjoner har sjølaksefisket vært viktig for sjølberginga langs kysten av Sør-Trøndelag. Laksefisket i bygda har foregått i flere hundre år, så tidling som i år 1311 er dette fisket omtalt i kongelig brev om retten til en fiskeplass i Hasselvika.

Fisket foregikk ved at not ble satt ut fra land i en vinkel, og dratt inn når en så laksen i sjøen innenfor nota.  Disse fiskeplassene ble kaldt vorper. Vorpene hørte opprinnelig grunneierne til, men de bla ofte skilt ut fra gårdene og solgt, eller leid ut. De som drev vorpene måte betale leielandslott - til eiern. Det kunne være en årlig avgift fra 80 skilling til 40 daler eller avgift i form av laks. Laksen ble da enten saltet eller røkt.

 

 

 

For best mulig å kunne se laksen i sjøen ble sjøgrunnen lenset for tang og tare, ofte med en horv - og bunnen ble belagt med lys skjellsand hentet fra Storfosna. Flere steder ble også berget ved vorpa malt hvitt - dette for å simulere en foss. Senere ble dette forbudt.

I 1865 ble det tillatt å fiske med kilnot. Nota ble laget av hamptråd - dette krevde ekstra stell fordi nota kunne råtne. Den måtte tørkes jevnlig og beises med blåstein, eller barkes med barkekstrakt. Det var også vanlig å sette to kilnøter utenpå hverandre med ledegan mellom.

 

 

På 1950 tallet kom dobbeltnota - 2 enkle nøter satt mot hverandre. Disse ble stort sett laget av kustfibertråd, som nylon eller terylen.

Laksefisket har fra gammelt av vært fredet deler av året. Fredningstiden for sjølaksefisket var i mange år fra 25.august til 14. april året etter. Fredningstiden har de senere år stadig blitt lengre, særlig med en senere start for fisket.

For å hjelpe på med bestanden ble det tidligere drevet utklekking av yngel for utsetting i elvene. I 1924 startet en med dette på Refsnes i Stjørna, og drev frem til ca 1980. Videre ble det forsket på laksens livsløp ved merking - det fantes en slik merkestasjon på Tarva. En plasthylse med innlagte spørsmål om vekt, lengde og skjell (hvor årringene viste lader), var festet ved ryggfinnen. Svar på dette skulle fiskeren mot et lite honoroar sende til merkesentralen i Trondheim.

I siste del av 1800-tallet hadde Thams kontrakter med lakse vorpene på kjøp av laksen. Senere var det andre kjøpmenn som overtok. Laksen ble videre solgt til fiskehandlerne i Trondheim og Oslo. Noe laks ble også eksportert til England - dette så tidlig som i 1909. I England ble laksen solgt på auksjon - dette med til tider stor fortjeneste.

Prisen på laksen gikk etter størrelsen, og i lang tid var det bare en vekt grense, 3 kg. Laks under 3 kg ble benevnt som svellung, eller bare svell, og var lavest i pris. Fra 1957 ble det flere vektgrenser som 5 kg og 7 kg - senere kom det også en grense på 9 kg. Frem til 1984 ble laksen kjøpt rund, den var altså ikke sløyet. Men etter dette årstallet ble det påbudt å sløye laksen - alle innvoller skulle fjernes, og det var viktig at blodranna langs ryggbeinet ble omhyggelig skrapt bort (dette gjøres med en skje). Prisen på laks over 3 kg lå i 1920-årene på ca 6 kr pr kg. I de første årenen etter krigen kunne prisen på de første laksene i sesongen ligge på rundt 15 kr pr kg.